Klorerte løsningsmidler varierer betydelig med hensyn til kokepunkt, tetthet og vannløselighet; følgelig krever de forskjellige driftstemperaturer, produksjonsmiljøer og prosessforhold. For eksempel har diklormetan et lavt kokepunkt og høy flyktighet, noe som gjør det egnet for visse organiske ekstraksjons- og belegningsprosesser. Trikloretylen og tetrakloretylen ble en gang brukt til metallavfetting og industriell rengjøring, men bruken er nå strengt begrenset på grunn av tilhørende helse- og miljørisiko. Valget av et løsemiddel bør være basert på dets spesifikke fysisk-kjemiske egenskaper og kravene til den tiltenkte prosessen.
Klorerte løsemidler bør generelt brukes i godt ventilerte miljøer med kontrollerte temperaturer og passende verneutstyr. For prosesser som involverer rengjøring, ekstraksjon eller organisk syntese, inkluderer nøkkelhensyn løsningsmidlets fordampningshastighet, forseglingsintegriteten til utstyret, materialkompatibilitet og effektiviteten til avgassoppsamlingssystemer. Fordi dampene fra noen klorerte løsningsmidler kan samle seg i luften, potensielle helserisikoer ved langvarig eller høy konsentrasjonseksponering, må de ikke brukes i områder som mangler tilstrekkelig ventilasjon eller riktige beskyttelsestiltak. Videre bør løsningsmidler holdes unna inkompatible kjemikalier, og driftstemperaturer må kontrolleres strengt for å forhindre nedbrytning forårsaket av overdreven varme eller uegnede reaksjonsforhold.
Valget av klorerte løsemidler må også ta hensyn til faktorer som eksosutslipp, avfallshåndtering, risiko for jord- og vannforurensning og lokale miljøforskrifter. Gitt at noen klorerte løsningsmidler er svært persistente i miljøet eller utgjør betydelige helsefarer, må de gjenvinnes på riktig måte og kastes i henhold til etablerte protokoller; de skal aldri slippes ut i kloakk eller naturmiljø. I tilfeller der alternative prosesser er mulige, bør alternativer som vannbaserte rengjøringsmidler, hydrokarbonløsningsmidler eller andre produkter med lavere risiko vurderes basert på rengjøringseffektivitet, materialkompatibilitet og driftskostnader. Til syvende og sist bør egnetheten til et løsemiddel for en gitt applikasjon bestemmes ved å konsultere produktets sikkerhetsdatablad (SDS), prosesskrav og relevante forskrifter, for å sikre en passende balanse mellom produksjonseffektivitet, personellsikkerhet og miljøvern.